tanker og meninger...


Jeg tenker ofte på hvor mange som er glad i meg, som virkelig bryr seg. Og når jeg tenker godt igjenom så har jeg lært de siste årene hvem som er ekte og ikke. De som er ekte er noen som ALLTID er der, som aldri snur ryggen til deg. Det er ekte venner, værtfall for meg.

Jeg har opplevd utrolig mye vondt, som ingen fortjener å oppleve. Og når alt dette har skjedd har jeg virkelig sett hvem som bryr seg. Og de er de som alltid har vært her. Og jeg vet at ekte venner de kommer og er her for alltid.

Når jeg tenker over ordet familie, så er det personer som virkelig betyr noe og som jeg alltid har livet ut. Men noen ganger starter det konflikter i familie også, man føler at familien snur ryggen til deg.. Men man vet innerst inne at de vil bare ditt beste. Noen ganger godtar du det, andre ganger så gjør du ikke det. Men man lærer.
Det jeg mener med lærer er at man lærer av sine egene feil. Det tror jeg de fleste har opplevd.

Jeg kjenner ikke min far, men likevell så er jeg glad i han. Jeg vet hva han heter og hvor han bor. I det siste har jeg fått kontakt med onklene mine på pappaen min sin side og det må jeg virkelig si er den nest store gaven jeg har fått i livet. Jeg får bli kjent med en familie som jeg egentlig ikke husker så mye av, men de husker meg. Det som sårer meg mest er at faren min er ikke så lett å kontakte og egentlig så skjønner jeg det. Det kan jo ikke være lett å få kontakt med en datter man ikke har sett på 15 år.. Og idag så er jeg snart 18. Det kan ikke være lett, men håper virkelig han tar kontakt. For det har alltid vært mitt ønske å få kontakt med han.

Dette med familie  er ikke alltid like enkelt. Du har oppturer og nedturer, men det rare er at familien er alltid der. Uannsett hvor mye vi krangler. Så er familien der til siste slutt. Og nå som jeg er blitt mor selv, så ser jeg virkelig hvor stor rolle det er og hvor viktig det er.
Skjønner veldig mye nå, men skjønner mere etter som gutten vokser og vokser.

Den kjærligheten er stor. Større enn alt.

Mine nærmsete venner regner jeg som familie, jeg vet de alltid vil være der. Uannsett hva der er så kan jeg ringe dem. Og de er alltid her. Det rører meg veldig. Tanken på at jeg vet jeg har noen her gjør meg varm og glad. At jeg ikke er alene i denne skummle verden egentlig.

Tenk på de som ikke får oppleve sånn kjærlighet ? Det kan ikke være noe godt for dem, jeg klarer ikke å sette meg i situasjonen engang. Det kan ikke være så lett egentlig.
Det er heller ikke alle som får oppleve en familie som er der for dem. Det gjør meg veldig sint egentlig.. De som opplever vold i hjemmet. Det finnes mye sånt i verden uten at vi kanskje tenker over det. Det er ikke så lenge siden jeg leste historen om Christoffer som ble drept av stefaren og moren. Jeg ble så sint når jeg leste den boken, at det går. Gutten hadde jo ingen problemer. Det finnes altså sånne mennesker i verden.  For alt vi vet så kan det hende at vi kjenner noen som er sånn også. Hvem vet?
Det var jo meningen han skulle vokse opp og leve livet, ikke dø i en ung alder. INGEN fortjener det. Det sårer meg så inderlig at ingen kunne hjelpe han eller så hva som skjedde. Tenk den skyldfølelsen bestemoren sitter igjen med stakkar? Det var jo ikke hennes feil, men hun føler jo at hun burde gjort noe når hun skjønte hvordan stefaren var. Men hun trodde ikke det kom til å gå så langt, når hun og andre trodde det så var det forsent.


Det å miste noen som står deg nær, er ikke godt. For litt siden så mistet jeg oldefaren min.. Han sto meg veldig nært, nærmere enn de fleste. Og den smerten fortjener ingen. Enda så er jeg sikker på at jeg hører han si « næimen, e det ikkje oldefartausa som kjæm?» Det sa han alltid når jeg kom på besøk. Jeg savner han, men jeg vet at livet må gå videre. Men jeg kommer aldri til å tiligi meg selv med at jeg ikke var mere med han. Jeg viste han var syk, men det hadde vi vist i nesten 2 år, så vi viste jo aldri når han kom til å forlate oss. Det som var så rart at den dagen han havnet på sykehuset så var jeg ute med noen venner og koset meg. Plutselig begynte jeg å gråte, jeg gråt og gråt jeg skjønte ikke hvorfor. Men dagen etter fann jeg det fort ut, min mor ringte og sa « æ har nå å fortell dæ» og før hun rakk å si noe mer så sa jeg « æ veit, oldefar ligg på sykehuset» For det var det jeg våknet til, den følelsen at han var borte for alltid. Men han døde ikke den dagen, men dagen etter måtte de bare skru av maskinen som holdte han i live for da kunne de ikke holde på han lengre.

Jeg var den siste han hadde øye kontakt med. Og det blikket sitter i meg enda. Det var så forferdelig å se han sånn..
Men vet han har det bedre der han er nå.

Dette innlegget er egentlig bare for å få ut litt. Det jeg alltid gjør når jeg føler for å skrive er å skrive ting som jeg har opplevd og ting jeg føler.
Så dere bør ikke se bort i fra at det kommer flere slike innlegg.

2 kommentarer - tanker og følelser.. - 16.mar.2011 - 22:52 - Til toppen

Psykisk helse.

Dette skrev jeg om på Norsktentamen.

DEL B : Langsvar.

Oppgave 1.

 

Psykisk helse.

 

Jeg vil definere psykisk helse som depresjon,angst,søvnproblemer,spiseproblemer og angst

 

for å møte andre mennesker, du kan ha det en liten stund eller der det kommer å går, det er

 

veldig viktig å få hjelp med dette. Psyksisk helse er noe alle kan få, det rammer de fleste

 

både unge og voksne.Psykiske plager kommer som oftes grunnet familieproblemer,

 

skoleproblemer,dødsfall,dårlig selvtilit eller du kan bare være stresset over noe.

 

Jeg tror mange unge sliter med dette pga problemer hjemme hos familien, at de har dårlig

 

selvtilit. De føler at de ikke er bra nok til noe og de føler seg misslikt av alle uansett hvor

 

man befinner seg. Det som kjennetegner f.eks deprasjoner er Tristhet,fortvilelse, veldig

 

følsom,blir fort sint,uro, rastløshet,vanskeligheter for å stå opp om morgenen, tankene dine

 

er preget av negative syn på deg selv,verden og fremtiden, du holder fast ved ting som har

 

skjedd i fortiden og er redd for hva som skal skje i fremtiden, konsentrasjonsvansker er

 

vanlig, noen har tanker om å ta sitt eget liv og du kan få kvalme,

 

søvnproblemer,svimmelhet og ulike former smerte. Selvfølgelig så er det mere som

 

kjennetegner dette men det er også mye som er uvist enda. Men sånn som jeg kjennetegner

 

psykisk helse og deprasjoner er det sånn som dette.

 

Mange unger sliter veldig mye med dette og de får heller ikke hjep med dette. De dropper å

 

fortelle det for de er redde for at ingen vil tro dem. De går rundt å tenker bare negativt og

 

har tanker om å ta selvmord, vist de er i ett forhold føler de at de ikke er bra nok for den

 

personen som de er sammen med. Dette kan være veldig tøft for den andre parten.

 

Den som har problemer har vanskeligheter for å stole på noen, de har vanskeligheter for å

 

snakke med noen om sine problemer, de vil helst snakke med en person som de ikke

 

kjenner. Når deres foreldre spør om det er noe galt svarer de som oftes « Nei, det er ikke

2

noe. Jeg har det fint» men sannheten er jo at de har det ikke fint, de har det forferdelig, de

 

føler at ingen tror på dem, de føler seg missbrukt og mindreverdig.Deprasjoner kan komme

 

av alt mulig som vi unge tar oss nær av. Det er veldig viktig å få hjelp så fort som mulig

 

med deprasjoner før det går for langt. Det er mange som tar livet sitt pga dette og da er det

 

forsent. Når dette plager deg så kan du ha angst, depresjon, sorg, aggresjon,

 

spiseforstyrrelser,kjønnsroller, seksuelt misbruk, ensomhet, forelskelse,

 

kommunikasjon,rus. Og mye av dette kan være vanskelige ting å takle selv, det er ikke

 

enkelt for en 16 åring å ordne alt dette selv. Jeg sliter med dette selv og jeg har opplevd

 

mye av dette, jeg føler meg mindreverdig,føler meg ensom, jeg har brukt alkoholen som

 

hjelpemiddel, jeg har angst for å være sammen med personer jeg ikke kjenner, jeg blir fort

 

sint, jeg spiser veldig lite enn det jeg har gjort tidligere, jeg har også blitt seksuelt

 

misbrukt. Og enda sliter jeg med dette, jeg har enda ikke fått noe hjelp for det for det er

 

ingen som tror at jeg sliter med dette, jeg skjuler det utrolig godt. Men nå for noen få uker

 

siden fikk jeg endelig litt hjelp av læreren min og rådgiveren. Så jeg er blitt sendt til BUP

 

for å få hjelp med dette. Jeg har mange ganger prøvd å tatt livet mitt, men det er alltid noe

 

som har stoppet meg. Jeg brukte alkoholen som ett hjelpemiddel og det er det bra jeg har

 

sluttet med for det lønnet seg ikke, jeg ble i dårlig form og jeg taklet ingenting før jeg ble

 

sur på noen. Så psykisk helse er ikke noe godt, og jeg anbefaler til de som sliter med dette,

 

skaff dere hjelp før det er forsent. Det har tatt 1 år før jeg fikk hjelp. Jeg gikk igjenom hele

 

ungdomskolen med disse problemene og der fikk jeg ikke noe hjelp, jeg fikk ikke hjelp før

 

jeg kom på vidregående. Der var det endelig noen som så at jeg hadde problemer og hadde

 

det vondt.

 

Lærere og medelever kan hjelpe personen som sliter med å gjøre det enkelere for personen.

 

Man kan snakke sammen, man kan vise at man bryr seg. Vist noen personer ser at noen

 

sliter så hjelp dem ! Ikke lat som om du ikke ser det, ser du det så hjelp til! Få personen til

3

å snakke med noen om sine problemer. Nei, det er ikke enkelt å snakke om følelser til alle,

 

men det finnes værtfall 1 person du føler deg trygg på. Det er veldig viktig at lærærne er

 

veldig påpasselig på hva som skjer i klasserommet og at de følger meg på hva som skjer

 

der.Ser de noen som har problemer bør de ta tak i det med en gang. Den som sliter med

 

disse problemene har veldig vanskeligheter for å snakke med personer om hva som plager

 

de , som jeg nevnte lengre oppe her. De føler at ingen tror dem og de er redde for å miste

 

en person vist de forteller hvordan de har det og hvordan de føler seg. Jeg kjenner til det

 

der. Jeg har problemer enda med å fortelle folk hva jeg føler og mener for jeg er redd for å

 

miste noen pågrunn av at jeg sier det til personen. Mammaen min mener at jeg bør snakke

 

med henne, men av og til er det ikke alltid like lett å snakke med en person som du kjenner.

 

Jeg har valgt å snakke med en person jeg ikke kjenner og ikke har noen tilknyttning til. Når

 

noen har problemer så kan du ikke forvente at de skal si alt med engang, ofte så er det best

 

å stille vedkommende ett spørsmål så svarer vedkommende på det spørsmålet akkurat om

 

hvordan hun/han har det. Det hjelper for meg værtfall, mamma stiller ikke spørsmål, hun

 

mener jeg bare skal si det, men det er ikke alltid like enkelt akkurat. Psykisk helse går ikke

 

bare utover følelsene til personen men også skolen. Jeg har utrolig mange fraværsdager 17

 

hele dager, pga min deprasjon og psykiskeproblemer.. Og nå har jeg endelig fått hjelp, jeg

 

kan ikke få takket læreren nok for at jeg har fått hjelp. Men egentlig så føles det ut som om

 

personen bare sitter der å nikker og er enig i alt du sier så skjønner egentlig ikke personen

 

en ting av det du mener eller føler. Det syns jeg er veldig sårt, de viser liksom ikke at de

 

bryr seg. De sitter der å noterer og er enig i det de sier, hvordan kan de vite hvordan det er

 

å ha deprasjoner vist de ikke har opplevd det får. Som sagt det er ikke alltid like enkelt å

 

snakke med noen, men det hjelper. Det ble jeg fortalt for 2 dager siden. Og den personen

 

som vil hjelpe meg og viser at han/hun bryr seg, tusen takk. Jeg trengte hjelp. Jeg har jo

 

fått hjelp, men er godt å vite at det er noen som du kjenner som bryr seg også. Ikke bare en

4

helsesøster eller noe lignende. Det er også veldig viktig at lærere har undervisning om

 

dette problemet for det hjelper personen å bearbeide dette. Jeg mener det burde vært mere

 

av sånt på skoler rundt omkring. Kanskje det da hadde vært mindre av disse problemene.

 

2 kommentarer - tanker og følelser.. - 09.des.2009 - 10:20 - Til toppen
hits